Høyt over Ton Sai-bukta

Utsikten fra "hjemmekontoret"

Dagene på Phi-Phi har blitt tilbragt ved svømmebassenget, liggende under trærne ved den vakre stranden, og i de trange smugene i den største landsbyen på Phi Phi. Jentene har fått striper i håret (henholdsvis vinrøde og mørkebrune), og vi har fått oljemassage på benker med direkte utsikt til bukta. Maten på øya har vært førsteklasses, det samme har frukt-, sjokolade og kaffeshakene vi har nytt på kafeer og barer.

Soft-shakes i skyggen

Klatring i Ton Sai Tower

Den siste hele dagen tilbragte vi imidlertid i luftig distanse til stranden vertikalt. Ton Sai Tower er en førsteklasses fjellvegg å klatre i, og den starter kun noen meter fra stranden. Vi booket guide og utstyr til jentene på Cat’s climbing shop, og den hyggelige Noi tok oss med.

Tuva er førstemann opp

Bergartene er langt mer klatrevennlige enn vi er vant til i Norge. Samme hvor bratt det er, eller om det er overheng, finnes det alltid en fure å lure noen fingre inn i, og du har gjerne godt grep med tåspissene. Tuva var førstemann opp den første ruta på en 16-20 meter, og konkluderte med at vi trengte noe høyere. Julie var nestemann, og kløyv smidig og hurtig opp.

Julie snart på toppen

Og utsikten fra veggen var fabelaktig. Når man sto på hyllene høyt oppe kunne man se strendene på begge sider av landsbyen, hele bukta og over mot Phi Phi Leh. Turkis vann mot lys blå himmel. Grønne palmer mot gylden strand. Og man kunne lett se for seg hvordan Tsunamien skylte inn over nesten all bebyggelse, som stort sett er sentrert på det laveste punktet på øya.

Underveis fikk vi hjelp av svenske Alexandra fra Linkjöping, som er kjæreste med Noi og jobber her på øya på andre året. Etter å ha hatt veggen for oss selv i bortimot en time dukket også en gjeng fra en lokal dykkeroperatør opp, med folk fra Belgia, Frankrike, Portugal og Kanada. Julie og Tuva var svært fornøyde med at vi klatret opp vanskeligere ruter enn dem, og langt hurtigere. Det ble også behørig bemerket at barn på 8 og 9 er så gode klatrere. Så dykkerne fikk det travelt med å overbevise oss om at vi burde være med dem ut og dykke på stranden dagen etter, så skulle vi se hvor gode instruktører de er.

Something fishy

Død hud fjernes effektivt og skånsomt

Etter en lang dag i fjellveggen er det godt å hvile bena. Dette gjorde jentene ved å ta seg et lite ”fiske-SPA”. En sjappe midt i byen tilbyr de forbipasserende behandling av Dr. Fish, eller heller: hudspisende småfisk av typen maller. De ble beskrevet som tannløse og velværeskapende, og jammen var det bare så vidt jeg fikk med meg barna derfra igjen. Etter høylydt hvining i starten ble de modigere og modigere, og snart var føttene dekket av sugende fisk.

Julie og Tuva ville nesten ikke gå hjem fra Dr. Fish

Med så mye gøy å finne på er det synd å skulle reise igjen. Men skal man oppleve mange steder kan man ikke stoppe helt opp, selv om dykking på grunt vann frister veldig.