Ferietilværelsens uutholdelige letthet

Transportmiddel hjem fra restauranten

Dette innlegget skulle vært publisert den 26.02:

Det enkle liv innhenter en til slutt. Etter å ha tatt inn på et hotell hvor det er slutt på å forhandle om prisene på ting, du ser på en lapp foran matgrytene ved frokostbuffeten hva de inneholder og hva de ikke inneholder, og du bare behøver å ta livet av én stakkars liten, sløv kakerlakk, på fire døgn, ble det for mye av det gode. Heller ikke utfordringen med å finne frem til huset leiligheten ligger i uten å ha med kart over området, blir spennende nok i lengden.

Vi trengte faktisk kart for å finne hotellrommet!

Det er nå offisielt: jeg lengter hjem. Ikke engang de korte gåturene i mørket opp til en restaurant oppi høgget gir mer enn passelig adspredelse. Jentene har hatt et helt utendørs diskotek helt for seg selv to kvelder på rad, med ivrige barjenter som har lært bort danse-moves ikke moren deres (altså jeg) har veldig mye til overs for, men OK: when in Rome, osv. Og når ei av de samme jentene til og med kjørte oss hjem på mopeden sin, var vi virkelig fornøyde med stedet.

Dette er for øvrig det spisestedet som kanskje har de morsomste trykkleifene jeg har sett i en meny så langt i mitt liv (og jeg har sett en del, blant annet ”fried children” i stedet for chicken, og ”crap menue”, i stedet for crab):

De beste stavefeilene jeg har sett hittil.

Men ellers skjer det lite i denne varmen. I det jeg passerte en av gartnerne på vei opp labyrinten av bungalovs i den freshe, pent beplantede skråningen (garantert tsunamisikker beliggenhet, med utsikt mot Andamanhavet), tok jeg meg i nesten å be om å få være med på å rake løv. Hadde det ikke vært for at de sikkert hadde tatt det ille opp, hadde jeg gjerne villet gjøre litt nytte for meg igjen.

Det gjaldt å finne skygge.

Det har vært helt uaktuelt å ligge på stranda eller ved bassenget og sole seg slik det har vært det den siste uka. Selv korte snorkleturer på båtutfluktene vi har vært på har gitt solforbrenninger. I et forsøk på å trimme litt lånte jentene og jeg hotellets åpne, hardplastkajakk og la i vei bort til en av de nærmeste barene bortpå stranda lenger sør. Vi skulle maksimalt være ute en halvtime. Men jeg hadde tatt med for lite kontanter og måtte padle hjem for å hente mer. Dermed ble det 1,5 timer i stedet for en halv time med sol. Bingo: lår, knær og legger er nesten lilla-røde, og svir som rakker’n hver gang en av jentene skraper borti med tåneglene sine i søvne.

Jeg har lyst til å måke snø. Jeg har lyst til å kle kulda ute. Jeg har lyst til å gå på ski, svette akkurat passe fordi jeg har puls godt over 150, og ikke fordi jeg ikke sitter i skyggen. I morgen setter vi kurs for travle Bangkok. Og hvis jeg klarer å unngå å havne under er motorisert kjøretøy denne gangen, er vi hjemme igjen mandag ettermiddag. Halleluja!