Ferietilværelsens uutholdelige letthet

Transportmiddel hjem fra restauranten

Dette innlegget skulle vært publisert den 26.02:

Det enkle liv innhenter en til slutt. Etter å ha tatt inn på et hotell hvor det er slutt på å forhandle om prisene på ting, du ser på en lapp foran matgrytene ved frokostbuffeten hva de inneholder og hva de ikke inneholder, og du bare behøver å ta livet av én stakkars liten, sløv kakerlakk, på fire døgn, ble det for mye av det gode. Heller ikke utfordringen med å finne frem til huset leiligheten ligger i uten å ha med kart over området, blir spennende nok i lengden.

Vi trengte faktisk kart for å finne hotellrommet!

Det er nå offisielt: jeg lengter hjem. Ikke engang de korte gåturene i mørket opp til en restaurant oppi høgget gir mer enn passelig adspredelse. Jentene har hatt et helt utendørs diskotek helt for seg selv to kvelder på rad, med ivrige barjenter som har lært bort danse-moves ikke moren deres (altså jeg) har veldig mye til overs for, men OK: when in Rome, osv. Og når ei av de samme jentene til og med kjørte oss hjem på mopeden sin, var vi virkelig fornøyde med stedet.

Dette er for øvrig det spisestedet som kanskje har de morsomste trykkleifene jeg har sett i en meny så langt i mitt liv (og jeg har sett en del, blant annet ”fried children” i stedet for chicken, og ”crap menue”, i stedet for crab):

De beste stavefeilene jeg har sett hittil.

Men ellers skjer det lite i denne varmen. I det jeg passerte en av gartnerne på vei opp labyrinten av bungalovs i den freshe, pent beplantede skråningen (garantert tsunamisikker beliggenhet, med utsikt mot Andamanhavet), tok jeg meg i nesten å be om å få være med på å rake løv. Hadde det ikke vært for at de sikkert hadde tatt det ille opp, hadde jeg gjerne villet gjøre litt nytte for meg igjen.

Det gjaldt å finne skygge.

Det har vært helt uaktuelt å ligge på stranda eller ved bassenget og sole seg slik det har vært det den siste uka. Selv korte snorkleturer på båtutfluktene vi har vært på har gitt solforbrenninger. I et forsøk på å trimme litt lånte jentene og jeg hotellets åpne, hardplastkajakk og la i vei bort til en av de nærmeste barene bortpå stranda lenger sør. Vi skulle maksimalt være ute en halvtime. Men jeg hadde tatt med for lite kontanter og måtte padle hjem for å hente mer. Dermed ble det 1,5 timer i stedet for en halv time med sol. Bingo: lår, knær og legger er nesten lilla-røde, og svir som rakker’n hver gang en av jentene skraper borti med tåneglene sine i søvne.

Jeg har lyst til å måke snø. Jeg har lyst til å kle kulda ute. Jeg har lyst til å gå på ski, svette akkurat passe fordi jeg har puls godt over 150, og ikke fordi jeg ikke sitter i skyggen. I morgen setter vi kurs for travle Bangkok. Og hvis jeg klarer å unngå å havne under er motorisert kjøretøy denne gangen, er vi hjemme igjen mandag ettermiddag. Halleluja!

Koh Kradan – møteplass for nordmenn i Thailand

Snorkling på grunt vann

Det nærmer seg slutten på ferien. Men man kan ikke forlate Andamanhavet uten å ha sett Trang-øyene Koh Muk og Koh Kradan. Vi leide oss plass på en speedbåt som tok oss de nesten fire milene fra Koh Lanta til fire av de vakre Trangøyene på én dag. Allerede på den første stranda dukket familien Kvisgaard opp, traskende bortover den hvite sanden med en Ikeabag over skulderen. Vi hadde ikke sett dem siden Koh Phi Phi, og visste bare omtrentlig hvor de befant seg. At de hadde tatt seg en longtailbåttur til den samme øya var et godt sammentreff. Og få minutter senere kom Katrines tante og onkel ruslende bortover den sammen stranda.

Det er på Koh Kraban du møter kjentfolk!

Dette kun få minutter etter at vi hadde fått rede på at den andre norske familien om bord i speedbåten var fra Kolsås, og at eldstedatteren Fiona er en god venninne av kusine Hedda.

Julie sammen med Sofie og Fiona på "sjørøverstranda"

Verden er liten, og Norge er tynt befolket. Jeg har knapt noensinne møtt en nordmann i utlandet som ikke har en nabo, venn, slektning eller kollega jeg kjenner til, eller som jeg kjenner noen som kjenner.

Men før dette inntraff fikk vi være med på å snorkle ved flotte korallrev. Det føltes som å svømme i et saltvannsakvarium, med stimer av små, stripete fisk i alle regnbuens farger. Sjøanemoner lyste i dyp lilla, burgunder og blått. Guiden vår fanget en ”nemofisk” (klovnefisk) i en avsaget plastflaske, og dette var det definitive høydepunktet for Julie, Fiona og Sofie.

Nemo i fare!

Koh Kradan er noe av det vakreste jeg har sett. Hadde det ikke vært for 37 grader i skyggen og gloheit sand, kunne jeg ruslet rundt og rundt øya uten å gå lei av den gyldne sanden og det superklare, turkise havet. Det er egentlig perfekt å avslutte med disse øyene, for ingenting kan måle seg med dem etterpå.

"In the middle of nowhere" på Koh Kradan fant vi en lekker restaurant

Båtturen bød også på en spennende svømmetur gjennom en 80 meter lang tunnel inn til en strand på Koh Muk. Denne stranda kan kun nås gjennom tunnelen, siden fjellveggene er bratte og høye på alle kanter. Plassen ble visstnok brukt av pirater for å mellomlagre tyvegods i påvente av å få fraktet det lengre av sted. Hadde det ikke vært for de om lag 400-500 turistene som tar turen hit hver dag, kunne det fristet å slå seg ned i telt her en ukes tid.

Frodig løvverk i den bortgjemte "grotten"

Høyt over Ton Sai-bukta

Utsikten fra "hjemmekontoret"

Dagene på Phi-Phi har blitt tilbragt ved svømmebassenget, liggende under trærne ved den vakre stranden, og i de trange smugene i den største landsbyen på Phi Phi. Jentene har fått striper i håret (henholdsvis vinrøde og mørkebrune), og vi har fått oljemassage på benker med direkte utsikt til bukta. Maten på øya har vært førsteklasses, det samme har frukt-, sjokolade og kaffeshakene vi har nytt på kafeer og barer.

Soft-shakes i skyggen

Klatring i Ton Sai Tower

Den siste hele dagen tilbragte vi imidlertid i luftig distanse til stranden vertikalt. Ton Sai Tower er en førsteklasses fjellvegg å klatre i, og den starter kun noen meter fra stranden. Vi booket guide og utstyr til jentene på Cat’s climbing shop, og den hyggelige Noi tok oss med.

Tuva er førstemann opp

Bergartene er langt mer klatrevennlige enn vi er vant til i Norge. Samme hvor bratt det er, eller om det er overheng, finnes det alltid en fure å lure noen fingre inn i, og du har gjerne godt grep med tåspissene. Tuva var førstemann opp den første ruta på en 16-20 meter, og konkluderte med at vi trengte noe høyere. Julie var nestemann, og kløyv smidig og hurtig opp.

Julie snart på toppen

Og utsikten fra veggen var fabelaktig. Når man sto på hyllene høyt oppe kunne man se strendene på begge sider av landsbyen, hele bukta og over mot Phi Phi Leh. Turkis vann mot lys blå himmel. Grønne palmer mot gylden strand. Og man kunne lett se for seg hvordan Tsunamien skylte inn over nesten all bebyggelse, som stort sett er sentrert på det laveste punktet på øya.

Underveis fikk vi hjelp av svenske Alexandra fra Linkjöping, som er kjæreste med Noi og jobber her på øya på andre året. Etter å ha hatt veggen for oss selv i bortimot en time dukket også en gjeng fra en lokal dykkeroperatør opp, med folk fra Belgia, Frankrike, Portugal og Kanada. Julie og Tuva var svært fornøyde med at vi klatret opp vanskeligere ruter enn dem, og langt hurtigere. Det ble også behørig bemerket at barn på 8 og 9 er så gode klatrere. Så dykkerne fikk det travelt med å overbevise oss om at vi burde være med dem ut og dykke på stranden dagen etter, så skulle vi se hvor gode instruktører de er.

Something fishy

Død hud fjernes effektivt og skånsomt

Etter en lang dag i fjellveggen er det godt å hvile bena. Dette gjorde jentene ved å ta seg et lite ”fiske-SPA”. En sjappe midt i byen tilbyr de forbipasserende behandling av Dr. Fish, eller heller: hudspisende småfisk av typen maller. De ble beskrevet som tannløse og velværeskapende, og jammen var det bare så vidt jeg fikk med meg barna derfra igjen. Etter høylydt hvining i starten ble de modigere og modigere, og snart var føttene dekket av sugende fisk.

Julie og Tuva ville nesten ikke gå hjem fra Dr. Fish

Med så mye gøy å finne på er det synd å skulle reise igjen. Men skal man oppleve mange steder kan man ikke stoppe helt opp, selv om dykking på grunt vann frister veldig.

The Beach - slett ingen hemmelig, secluded beach!

Tuva og Julie spiser vårruller i Phi Phi town.

Forventningene steg hurtig etter at vi satte oss på ferga fra Koh Yao på onsdag ettermiddag. Jungelveien sørget for at alt av klær og oppakning var dekket av et rødlig støvlag, så vi lengtet etter kritthvite strender og krystallklart hav. Dermed ble kaoset på brygga på Phi Phi Don en overraskelse. Det var tjukkpakka av dreadlocks- og batikkledte mennesker i alle aldre og fasonger, og oppbudet av longtail-boatsjåfører var voldsomt. "Boat, Madam? Where you go, Madam?" lød overalt, og 36-38 i skyggen tillot ikke småprat. Så vi dumpet ned på en bambusbar midt på stranda. Nydelige vårruller og fruktshakes gjorde godt for sultne kropper.

Når du rusler rundt med to blytunge sekker og en koffert på hjul, blir det vanskelig å prute om prisen på longtail-båter. Vi endte derfor opp med å betale 150-160 kroner for ti minutters båttur som guideboken mente ikke burde koste mer enn hundrelappen. En dagslønn for sjåføren, overlevbart for oss.

Damene blir servert lokalt drikke ved bassenget

Gleden var stor da vi møtte familien Kvisgaard ved svømmebassenget på Natural Beach Resort på nordspissen av øya. Både jentene og jeg hadde behov for å snakke litt med andre enn hverandre, og å ha noen andre enn bloggen å dele opplevelser med. Den neste dagen ble stort sett tilbragt ved den fine poolen med utsikt mot havet, og med skygge fra den stekende sola. Også her var det thai-massage og god mat tilgjengelig rett ved, så jeg var glad jeg fikk tatt meg en times joggetur ved soloppgang. Ikke mye aktivitet utenom det.

Utflukt til Koh Phi Phi Leh's Maya Beach

Dagturistene har gjort sitt inntog på Maya Beach

Andamanhavets perle, og udødeliggjort gjennom den kjente filmen The Beach, var neste dags reisemål. Vi chartret en liten longtailbåt med så vidt nok plass til alle åtte, og med lunsjbokser til fire. Det ble en tur med store naturopplevelser, men ikke på den stranda vi trodde skulle bli turen høydepunkt. Maya beach er den mest nedrente stranda på mils omkrets, og gedigne speedbåter freser inn i den idylliske, lille bukta i høy hastighet, før de snur og rygger innover med brølende motorer. Peter, Katrine og jeg var skjønt enige om at dette var dårlig turisme, selv om vi nok måtte medgi at heller ikke vår longtailbåt er særlig miljøvennlig.

Hytte brukt i innspillingen av The Beach?

For å unngå hordene la vi til ved en bitteliten, for øyeblikket øde strand noen hundre meter bortenfor hovedstranda. Og der fikk vi være alene i hvert fall et kvarter før den første speedbåten kom brølende etter. Med snorkler og dykkemasker fikk de fleste av oss sett fargerike fisker og andre sjøvesener, nesten som å svømme i et saltvannsakvarium. Men tettheten av cruisere og speedbåter som slapp sine passasjerer i flokker på 20 og 20 ut i vannet like ved gjorde at det føltes greit å sette kurs for den andre siden av øya. Og for et hav vi opplevde der! Minst like klart og turkis som på noe postkort, og med en temperatur godt over 30 grader. Vi fant nok en gang en strand vi fikk ha helt for oss selv et kvarters tid, med plass i skyggen bak en klippe til å spise lunsjen ved. En drømmeplass jeg kommer til å huske for bestandig.

Picnic i paradis

Koh Yao/Koh gjesp

Dette var liksom drømmen, da. Komme til et fredelig, paradisisk sted med det flotteste av interiør og eksteriør. Hengekøyer strategisk plassert mellom palmer mot turkist hav. Fakler ved bordene i restauranten under trærne. Men "complementary coctail party" i "the captain's corner" er ikke helt "my cup of tea". Jentene syntes nok det var flott med høye drinker og spennende canapeer. Jeg vendte heller bort til lobbyen og trådløst internet. Nerdete?



Dagen ble tilbragt i hengekøye for min del, med Kjartan Fløgstad i paper back. Jentene tilbragte nok minst fire timer i svømmebassenget under trærne. I morgen blir det å reise igjen. Det skal bli bra!

Going Bond

Kule jenter på vei til James Bond Island

Den tredje dagen ble enda mer actionfylt enn den foregående. Vekking via telefon klokka halv syv, en rask frokost og en drøy times pakking før vi ble plukket opp av en minibuss med kurs for ”James Bond Island” med mer. På utallige reiseprogrammer har jeg sett disse sukkertøyfargede ”big boats” proppet fulle av ungdommer med rastafletter og mye innabords. Mye har tydeligvis skjedd siden 1990-åra, for det var en velkledd forsamling av rolige og veloppdragne mennesker, med snittalder nærmere tretti enn tyve. Og en annen ting har forandret seg på de tolv årene som har gått siden jeg var her sist: amerikanerne er fullstendig fortrengt til fordel for russere. Jeg har i løpet av tre døgn ikke sett eller hørt en brautende yankie. Det fine med russerne som kommer hit er at de er nokså stille. Riktignok bærer mange fysisk preg av vodka til frokost og hva annet de måtte tylle i seg resten av dagene, men de er vennlige og smilende.

Hyggelig reisefølge

Allerede i minibussen ble vi kjent med Anita fra Malaysia, samt Tanya, Nadia og Jenja (?) fra Moskva. Nadia så mongolsk ut, noe det viste seg at hun var. Anita var en meget utadvendt didaktiker på ferie i forbindelse med kinesisk nyttår. Utover turen har hun sørget for å ta bilder av oss i bytte med at vi gjengjeldte tjenesten.

Anita, Tanya og Jenja (?), reisekamerater på båtturen

Om bord på "Amazing Canoeing"

Mannskapet var en glad og munter gjeng unge gutter og menn i langermede sjokkrosa trøyer. To av dem var boy-girls, den ene kledd som mann i begynnelsen, den andre som en hvilken som helst jente. Delikat sminke og utsøkt feminine gester gjorde Julie og Tuva litt i tvil i begynnelsen, før de kunne slå fast at det var noe mandig over røsten.

Boy-girls-show ombord

Og showet som etter hvert rundet av båtturen var et nokså snilt strippeshow som avdekket sokker i bh-en og en muskulatur som minnet mest om meg selv på slutten av padlekarrieren. A propos det: første aktivitet var en padletur i en type åpen, oppblåsbar ”kajakk” med én åre per båt. Tanken var at vi kunne sitte som de turistene vi er og glane ut gjennom kameralinsene våre. Men jentene var svært oppsatt på at jeg måtte gi beskjed om at jeg ikke trengte hjelp. Det viste seg å bli litt vanskelig, så jeg måtte presentere meg selv som ”former champion in canoeing”. Jeg visste at dette dermed kom til å bli et stort tema for resten av turen, men vi fikk padle i fred uten ”capitan on board”. Dermed fikk vi også prøve oss motstrøms i en lang, trang, mørk tunnel gjennom en fjell, hvor tidevannet flommet ut i såpass fart at det var kjempetungt å komme opp de drøye 400-500 meterne gjennom huler og åpne ”rom”. Det var tydeligvis sjelden en dame forserte denne strekningen, for jeg fikk mye cred for å ha lykkes. Og jentene imponerte med flott padling etterpå.

Motstrøms i grotter og elvefar

Etter å ha vært i land på selve ”James Bond Island”, en av de som ble brukt til filmingen av The man with the golden gun”, fikk vi også svømme inn til en øde strand. Julie holdt følge med russerne, som fortalte meg etter tur at jeg hadde ”great children”. Og det syntes jeg også – knapt en klage på hele turen.

Nok et stilig toaletthus

Føljetongen "kule toalettbygninger" i Thailand har fått et nytt innslag: avtredene på James Bond Island var hugget inn i fjellet. Jeg fikk noen rare blikk fra damene som sto like ved og solgte nips og suvernirer da jeg tok bildet, men de var enige i at bygget var "vely nice".

Toalettbygg II

Nattlige strabaser

Vel tilbake i turisthavna fikk vi vite at siste ferge til vår neste destinasjon, Ko Yao Noi, var gått for lengst. Etter mye forhandling klarte turoperatøren å overtale en longboat-sjåfør til å kjøre oss de 15 kilometerne i mørket. Prisen var ikke til å forhandle stort ned, så det ble ikke billig. Og overfarten var ikke på langt nær så idyllisk som jeg hadde sett for meg: bølgene slo delvis inn i båten, som duvet og krenget stygt. Ikke en flytevest på mils avstand gjorde ikke saken bedre. Det ble en nervepirrende tur hvor jeg måtte prøve å la være å tenke på hva som ville skje med barna hvis vi kantret. Og da vi ankom den øde og avsidesliggende kaja oppdaget jeg til min skrekk at jeg manglet noen hundre Baht i forhold til avtalt pris. En fire, fem unge menn på moped visste råd: jeg kunne låne penger av taxisjåføren, som deretter kunne stoppe innom en 7-eleven et par kilometer unna. Etter fem minutters venting dukket en liten jeep-aktig bil opp med seter på lasteplanet. Og etter å ha tatt ut penger, mens lokalbefolkningen skar opp frukt i delikate biter som de forærte Julie og Tuva der de satt på lasteplanet, gikk turen videre innover i jungelen. Jeg sier "jungelen" mest for at man skal forstå hvor humpete og øde den neste strekningen var. Paradise Resort Koh Yao, et firestjerners spa-resort, ligger nemlig så avsidesliggende som du mulig kan gjøre det i dette tettbebyggede landet. En drøy halvtime for å legge bak seg en mil-halvannen.

Ankomst i paradis

Det er nokså paradisisk her. Bortsett fra at vi ble plukket opp av en slags golfbil for 6 personer, noe jeg synes er i overkant amerikansk-dekadent, kunne vi nyte smale brolagte veier mellom ulike små svømmebassenger og sitteplasser. Hotellrommet har et gedigent boblebad i sort sten, med lemmer som kan trekkes til side for å få naturen rett inn på badet. En liten gekko skvadrer fra tid til annen under stråtaket (som sikkert har en form for moderne taktekke over seg), og verandaen har en liten hammock med lekre puter og tekstiler.

Sans for detaljer på Paradise Koh Yao

Overalt finner man danderte blomster og blader, og andre detaljer. Bortsett fra at jeg gruer meg til regningen, har vi det topp på denne tredje kvelden. Jentene har nettopp kommet opp fra boblebadet, hvor de har tilbrakt en time minst, og vi tusler rundt i badekåper med håndklær på hodene. I morgen får solbrentheten avgjøre om vi tilbringer dagen i resortland, eller takker ja til ”complimentary trip to beautiful island near by”.

Trøtte, men fornøyde jenter i jacuzzien

Kokken Tor eller finnen Niko

Jeg har det med å havne ved siden av snålinger på langflyvninger. Jeg husker fortsatt den gangen jeg med kraftig jet lag og søvnunderskudd måtte sitte ved siden av en irriterende uthvilt og mannsjåvinistisk tysker på vei fra New York til Amsterdam for snart femten år siden. "Hør på den stemmen!" utbrøt han midt i filmen jeg lot som om jeg var oppslukt av. Faktum var at jeg var drittlei pratingen hans, og prøvde å lure meg unna med et par hodetelefoner og et demonstrativt stivt blikk på Helgenen. "Amerikanske filmer er mye bedre på tysk enn på engelsk", fortsatte han. "De tyske mannsstemmene er mye mer mandige enn disse amerikanernes. De burde velge skuespillere ut i fra hva slags stemme de har, ikke bare utseende!" Jeg måpte. "Liker du virkelig dubbede filmer?" spurte jeg vantro. "Å ja, jeg blir skikkelig skuffet når jeg ser filmer i originalspråket. Ta Julia Roberts, for eksempel. I Pretty woman på tysk har hun en hes, melodiøs stemme. Virkelig feminin. Mens hennes ordentlige stemme er flat og kjedelig." Han så alvorlig ut. "Men den største skuffelsen var Bruce Willis i Die Hard. Jeg har alltid trodd at en så muskuløs mann måtte han en kraftig røst. I stedet er den puslete og spinkel. Den burde de virkelig ha gjort noe med." Jeg gadd ikke en gang argumentere. Jeg hadde allerede diskutert hvorvidt det var riktig at kvinnesaken i Skandinavia har gått for langt, og om mennene der har blitt underkuede og kjønnsforvirrede i et par drøye timer. Nå var jeg så irritert at jeg ikke fikk sove selv om han holdt kjeft. Jeg lot være å svare. Snart ble lysene i kabinen slått av, som for å hinte til passasjerene om at det var på tide med litt søvn. Min tyske medpassasjer bestilte en drink. Jeg lot som om jeg sov, og mirakuløst nok klarte jeg det der vi fløy over Atlanteren. Jeg våknet brått av at noen dyltet borti meg, i det en meget lav sol steg svakt opp i den fjerne horisonten. "Se der, London by night", utbrøt min sidemann. Han lente seg over meg for å peke skikkelig ut av vinduet mitt. Jeg trodde ikke det kunne stemme: hadde han virkelig vekket en sovende medpassasjer for å peke på noen kvadratkilometer med elektrisk belysning? Men høflig som jeg var (i skarp kontrast til ham), lot jeg som ingenting og prøvde å sovne igjen. Det gikk selvfølgelig ikke, med et såpass høyt adrenalinnivå. Men jeg var noen og tyve, og kunne sove ut straks jeg kom hjem.

Finnen Niko

Nå var jeg på tur til Bangkok, med mellomlanding i Helsinki. Det romslige Finnairflyet var nytt og fint, med spillkonsoller ved hvert sete. Fire seter i midtraden, hvorav tre var okkupert av Julie, Tuva og meg. Vi hadde trillet kabinkofferten nedover den smale midtgangen, og jentene var i ferd med å krangle om hvem som skulle sitte hvor. "Jeg vil sitte ytterst", sa Tuva klagende. "Nei, du fikk sitte ytterst fra Oslo til Helsinki!". Julie var opprørt over urettferdigheten i Tuvas krav. Etter å ha stappet kofferten i hattehylla med en solid kraftanstrengelse (bra de ikke forelo å veie den i innsjekkingen), skjønte jeg årsaken til kranglingen. Ingen av dem ville sitte inntil en liten mann med grønn militærcap med vietnamstjerne på pannen over stritt oransje hår, skjegg og bart. Han liknet litt på en eller annen tegnefilmfigur i Daffy Duck eller Snurre Sprett, jeg husker ikke navnet.

"Slapp av, jeg setter meg innerst", slo jeg fast. Mannen smilte vennlig til meg da jeg dumpet ned i setet, og sendte en tykk eim av øl og løk i mot meg. "This plane will take more than ten hours to get to Bangkok" sa han uoppfordret på finsk-engelsk, og flyttet baken litt frem i setet sitt for å fiske frem setebeltet mitt som hadde havnet bak ham. "Really, that's a long journey", smilte jeg tilbake. "Yes, I have put on a nicotene-plaster here", han trakk ned den utvaskede, en gang hvite t-skjorta over en like oransjebehåret brystkasse for å vise meg et stort plaster. "I am nervous for flying, and I really would like to smoke", forklarte han. "But I can drink beer in stead of smoking, that will help", la han til. Det vil hjelpe, ja, tenkte jeg for meg selv. "Hva snakker han om, mamma?" spør Julie nysgjerrig. "Han ser litt rar ut", skyter Tuva inn. "Ja, men han virker helt harmløs", prøver jeg å berolige dem med. "Men han stinker som bare rakker'n!" Jeg snur hele hodet vekk fra ham, mens jeg fikler med luftventilen i taket for å danne en kraftig luftstrøm mellom meg og min illeluktende medpassasjer. Det hjelper, men bare inntil han fortsetter å snakke. "This is my second trip to Thailand", fortsetter han. "I'm divorced since two years ago, I like to travel. Travel from cold Lahti, here it is on the map!" Han lener seg over mot meg for å peke på den lille, private skjermen på seteryggen rett foran meg. GPS-kartet viser utsnitt fra Finland, og gjør et sveip nordover fra Helsinki. "Yes, I know where Lahti is", prøver jeg fortvilet, mest for å få ham til å lene seg tilbake i setet sitt. "World Championship in cross country skiing, right?" spør jeg for å bevise at jeg har en viss peiling. "Yeah, that's good, you know where is Lahti" sier han på stadig like dårlig engelsk. "My name is Nico", han rekker meg hånden. "Just like the plaster. Niko-tene, ha, ha!" Hånden hans er liten, passer godt til ham selv. "When I come to Thailand I will cut my hair. Cut my, what is it called?" Han peker på skjegget. "Your baird" sier jeg hjelpende. "Just right, I will cut off everything. People in Thailand think I am Pling-plong!" han retter en liten pekefinger mot tinningen og ler en trillende, gal latter. Hvor rett de har? tenker jeg for meg selv. "And they are right, too!" Han ler enda mer skrallende nå. "He, he, he", prøver jeg meg forsktig. Best å smile vennlig, vise at jeg jeg ler med ham, ikke mot. "You think so?" spør jeg, fortsatt vennlig smilende. "I think all men in Finland are a little bit crazy. We drink lots og beer, and have a good time". Jeg fortsetter den vennlige latteren, litt avvæpnende, håper jeg.

Etter fem timer begynner natten å senke seg. Jeg har klart å virke overbevisende interessert i to hele filmer på rad. Han har sett på det meste av to finske filmer, har prøvd å hjelpe meg med å fjerne den kinesiske underteksten på skjermen min uten hell, drukket minst fire øl etter lange diskusjoner med flyvertinnen, gitt meg sine cookies og en uåpnet salat som han hevdet å ikke like, noe jeg tror på siden han ikke akkurat ser ut til å leve på salat, og har skrudd på en engelsk film hvor også han fikk kinesiske undertekster uten å ville det. Han har også fortalt om en taxitur der sjåføren trodde han sa boom-boom og dro frem en lang brosjyre over jenter. Han beskrev hvordan han klarte å snakke seg ut av tilbudet, fordi det ikke var det han var ute etter, men la til at Joda, det hendte da en gang i mellom. Jentene har lagt seg ned i setene sine, Tuva med hodet på fanget mitt. "If I fall asleep I will fall down on your sholder and maybe..." han mimer sikkel ut av munnen sin og peker på skulderen min. "Drool?" spør jeg, noe engstelig denne gangen. "But I never can sleep on airplane" slår han fast med et hikk. Han gjør seg en tur på do, før han gir meg sin uåpnede boks med kildevann. "Here, take this", sier han. "But you should try to drink some water, not only beer" prøver jeg meg. "No, no, no. I cannot drink water. Then I have to go to toilet many times", sier han med overbevisende mine. Jeg prøver ingen motargumenter. Fem minutter etter sover han, men gudskjelov lent til sin egen side av setet. Jentene sover også. Men ikke jeg. Jeg prøver en halv time, deretter setter jeg på Candid camera fra Kanadisk fjernsyn. Latterlig dårlig, tenker jeg først. Men etter ti minutter med lettlurte mennesker med overraskede fjes over alt de utsettes for ler jeg så jeg rister - uten lyd for ikke å vekke noen. Knisene som slipper ut holder også på å vekke Tuva to ganger, så jeg velger å bytte kanal til GPS'en. Den viser at det er ca. tre timer til landing. Flott, tenker jeg. Da er det bare én time til de serverer frokost. Det skal jeg alltids overleve. Og etter tre kvarter kan man ane noen svake lysglimt fra øst. Jeg får utdelt en varm, fuktig klut som den eneste våkne i seteraden, og legger den over pannen, øyelokkene og kinnene. Joda, jeg har en egen evne til å havne ved siden av raringer. Eller er det bare tettheten av raringer som er høyere ombord i fly enn ellers? Eller er det det at folk blir litt rare i fly? Jeg hviler hodet mot nakkestøtten. Kan ikke si at jeg gleder meg til turen hjem...